Å «parkere» ubeleilig vitenskap

Dette er et eksempel på en sak som omhandler produkters påvirkning på helse og miljø, der sterke økonomiske interesser har kuppet forskningsområdene, begraver funn som skaper problemer og kjøper de resultatene de vil ha. Samme fremgangsmåte er sett når det gjelder for eksempel asbest og sprøytemidler.

Denne artikkelen ble først publisert i Microwave News 10. januar 2022, og er skrevet av redaktør og utgiver Louis Slesin. Artikkelen er oversatt til norsk av Ingrid Wreden Kåss og Therese Lucile Engh. 

Hvordan stråle-forskning på blod-hjerne-barrieren ble nedlagt – igjen. Refleksjoner ved Leif Salfords 80-årsdag. 

Leif Salford feiret sin 80-årsdag 7. desember. Som emeritusprofessor ved universitet i Lund i Sverige og i egenskap av å være en kjent nevrokirurg, brukte Salford store deler av sin karriere på å behandle pasienter med hjernesvulster. I løpet av årene ble han frustrert fordi han altfor ofte ikke klarte å redde dem med skalpellen. 

 I 1987 kom Salford over en artikkel i Neuroscience Letters fra en gruppe ved Universitetet i Vest-Ontario, som hadde funnet ut at rotter som ble utsatt for det som tilsvarer strålingen fra en rutinemessig MR-skanning, fikk påvist endringer i blod-hjerne-barrieren (BHB). BHB er en membran som hindrer potensielt giftige stoffer i blodet fra å komme inn i hjernen. Barrieren er ikke perfekt – den kan lekke. Kanadierne rapporterte at noe ved de elektromagnetiske eksponeringene under MR-skanningen hadde økt permeabiliteten [gjennomtrengeligheten] til rottenes BHB, og gjort den mer gjennomtrengelig. 

 Hvis mikrobølger (her: RF) brukt i MR var årsaken til dette, tenkte Salford, kunne han kanskje åpne BHB ved å bruke fokusert stråling og tilføre et terapeutisk medikament for å drepe hjernesvulster uten kirurgi. Slik begynte Salfords karriere nummer to. I samarbeid med Bertil Persson, en Lund-professor i strålingsfysikk, jobbet Salford med mikrobølger og BHB de neste 20 årene. 

 Salford og Perssons egne eksperimenter med rotter bekreftet, i hvert fall for dem selv, at mikrobølgestråling – noen ganger på svært lave nivåer – kunne endre BHB-gjennomtrengeligheten. Ved hjelp av en annen Lund-kollega, Arne Brun, professor i nevrokirurgi, påviste de videre at kjemikalier som hadde gått inn i hjernen kunne drepe nevroner. 

 Lund-forskerne ville komme til å kalle seg ”De tre BHB-musketerene”. 

Etter hvert som bruken av mobiltelefoner skjøt voldsom fart på 1990-tallet, ble det som hadde startet som en mulig ny kreftbehandling til en stor helsekontrovers. Milliarder av mennesker holdt nå en mikrobølgesender ved siden av hjernen; noen holdt den der i lang tid. Hva om mikrobølgene skadet hjerneceller, noe som kunne føre til Alzheimers eller andre nevrologiske sykdommer? 

Salford og Persson reiste mye rundt og presenterte funnene sine på vitenskapelige workshops og konferanser. De publiserte artikler i fagfellevurderte tidsskrifter. Alle som forsket på mikrobølger og helse fikk kjennskap til arbeidet deres med BHB. 

På møter var det lett å legge merke til Salford selv: Vennlig og gemyttlig til det ytterste – han er den perfekte middagsgjest – Salford snakker med en slående engelsk aksent. 

Mot slutten av tiåret 2000–2010 trådte Salford og Persson tilbake, og uten dem bleknet interessen for mikrobølger og BHB. Vendepunktet hadde kommet noen år tidligere, på en workshop i 2003, holdt på Reisenburg slott, omtrent 30 km øst for Ulm i Tyskland. 

Etter Reisenburg ble BHB-temaet “parkert”, fortalte Persson meg nylig i en e-postutveksling. 

Forrige måned, på Salfords bursdag, fortalte Persson ham en kort historie om deres BHB-erfaringer. Han hadde skrevet og utgitt et smalt verk for anledningen. Boken inneholder ikke bare deres vitenskapelige resultater, men også bakgrunnshistorien om hvordan noen hadde forsøkt å diskreditere denne forskningen. ”Håpet,” fortalte Persson meg, var å puste liv i tematikken igjen. 

Tittelen på boken er hentet fra et foredrag Salford holdt under en konferanse i Thessaloniki i Hellas i mai 2008. “Det er mer sannsynlig enn usannsynlig,” sa han, “at ikke-termiske elektromagnetiske felt fra mobiltelefoner og basestasjoner har virkninger på den menneskelige hjernen.” 

Dette var en variant av en advarsel Salford hadde kommet med flere år tidligere og som hadde blitt et meme for den latente frykten for mikrobølger. Den verdensomspennende bruken av mobiltelefoner er “verdens største biologiske eksperiment noensinne,” sa han til Europaparlamentet i juni 2000. (En kopi av powerpoint-lysbildene hans er her.

Leif Salfords siste lysbilde i hans tale til Europaparlamentet 29. juni 2000.

Fortellinger fra slottet Reisenburg 

Mye av boka handler om det som skjedde på workshopen i Reisenburg. Møtet ble drevet av FGF – forkortelse for Forschungsgemeinschaft Funk – en gren av den tyske telekomindustrien, som var etablert for å føre tilsyn med helseforskning. Omtrent alle som var interessert i virkninger av mikrobølger på BHB var der, omtrent 50 deltakere i alt. Blant dem var Monika Asmuss fra det tyske strålevernet (BfS), som er landets [finansielle] hovedsponsor for studier på helsevirkninger av mikrobølger; Konstantin Hossmann, direktøren for Max Planck-instituttet for nevrologisk forskning i Köln, som gjorde mikrobølge-BHB-eksperimenter for Motorola; Dariusz Leszczynski fra STUK, den finske strålevernmyndigheten; og Bernard Veyret, leder av Universitetet i Bordeaux’ mikrobølgeforskningsgruppe. Det amerikanske luftforsvaret sendte et medlem av sin Directed Energy Bioeffects Division ved Brooks luftforsvars-base i Texas. Det var en stor kontingent fra FGF, samt representanter fra Nokia, T-Mobile og Vodafone [mobilselskaper]. Jeg hadde invitert meg selv, og Gerd Friedrich, FGFs administrerende direktør, sa ja til å la meg komme. 

Salford og Persson hadde i utgangspunktet vært ambivalente til å delta i workshopen. ”De inviterte oss hit for å skyte oss,” fortalte Persson til meg under middagen den første kvelden vår på slottet Reisenburg. ”Det er så mye politikk, men vi følte at vi måtte komme.” 

Salford dukket opp en dag for sent. Han hadde truffet dronningen av Sverige, fortalte han fra talerstolen før han tok for seg vitenskapen. Hun er interessert i dette, la han til. ”Hun sender sin hilsen.” Salford fortsatte med å gi sin standardpresentasjon, og beskrev hvordan mikrobølger kunne åpne BHB og tillate molekyler å komme seg inn i hjernen der de kan skade nevroner. De hadde publisert disse funnene i Environmental Health Perspectives tidligere på året – en artikkel som vakte stor oppmerksomhet. (Microwave News publiserte en forsideartikkel.

Leif Salford og Bertil Persson i Reisenburg.

Mikrobølgehodepine 
Pierre Aubineau, forskningsdirektør ved University of Bordeaux National Centre for Scientific Research, hadde bestemt seg for å komme til Reisenburg i siste liten og fikk en plass i programmet. To år tidligere hadde han og kollegaen Fatma Töre vist at GSM-stråling tillot proteiner å lekke fra små blodårer i hjernens dura mater [dvs. den ytterste hjernehinnen, også kalt senehinnen] og inn til [de innerste] hjernehinnene. Proteinene virker irriterende, hadde han hevdet, og dette kan være årsaken til at mobiltelefonbrukere har klaget over hodepine. “Proteinene forårsaker betennelse og ødem [væskeopphopning], som kan gi hodepine,” fortalte han meg den gangen (dette ble en annen forsidehistorie). 

To måneder før workshopen hadde Aubineau sendt inn et manuskript ¹ til The Lancet, der han spekulerte om hvorvidt mikrobølger kunne forårsake «patologiske hendelser» [skader] blant storbrukere av mobiltelefoner. Men da vi møttes under en kaffepause på workshopen, var han mer interessert i å fortelle meg om sin samarbeidspartner – eller mer korrekt, sin tidligere samarbeidspartner – Bernard Veyret. 

Aubineau gjorde rede for bakgrunnshistorien. Veyret hadde rekruttert ham til å bli med i mikrobølgeteamet. På hans forslag hadde Aubineau søkt om statlig tilskudd. ”Jeg var overbevist om at jeg ikke ville finne noe,” sa han. ”Siden ville jeg gå videre til andre prosjekter.” Slik ble det ikke. 

Aubineau så endringer. Han og Veyret utarbeidet et manuskript for publisering. Men ut av det blå, etter måneder med redigering, snudde Veyret tvert og ba om at navnet hans ble fjernet fra fagartikkelen. Han hadde vært medforfatter av to av Aubineau og Töres konferanseabstrakter; nå ville han ut av samarbeidet. “Bernard kunne ikke akseptere konklusjonen,” fortalte Aubineau meg i Reisenburg. “Jeg ble opprørt over oppførselen hans. Jeg kommer aldri til å jobbe med ham igjen.” 

I 2003 var Veyret et ledende medlem av “mikrobølgeetablissementet”. Tidlig i karrieren hadde Veyret ønsket å følge i fotsporene til en annen Bordeaux-forsker, Antoine Prioré, som hevdet at han kunne bruke elektromagnetisk stråling for å kurere kreft. Dette var i fortiden; nå var Veyret et ubøyelig medlem av “den termiske skolen“ [dvs. de som mener at skadevirkninger av denne typen stråling kun skjer som følge av varmeskapende (termiske) strålenivåer som er høye nok til å gi skadelig oppvarming, oversetters anmerkning]. Tre år tidligere hadde han blitt valgt inn i Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse mot ikke-ioniserende stråling (ICNIRP). 

Som man kunne forvente av en ICNIRP-akolytt, nektet Veyret å anerkjenne at Salford og Persson rapporterte om en ikke-termisk virkning. På dette tidspunktet i karrieren hadde Veyret aldri publisert noen artikkel om BHB. 

Veyret forsto at Aubineau – om enn indirekte – bekreftet de svenske funnene. Aubineau fant nemlig også lekkasje, om enn i andre blodårer. Men det kan tolkes som et prinsippbevis. Ved hver sving i Reisenburg avfeide Veyret denne typen argumentasjon. 

STUKs Leszczynski la mer brensel på Salford-Persson-bålet. Han hadde identifisert molekylære baner som kunne forklare hvordan RF kunne føre til økt BHB-permeabilitet. Mye av det Leszczynski presenterte i Reisenburg hadde blitt publisert i tidsskriftet Differentiation et år tidligere. For å understreke at det han så ikke hadde noe med oppvarming å gjøre, begynte tittelen på Leszczynskis artikkel: “Ikke-termisk aktivering …” 

Workshop-arrangørene hadde invitert David Begley fra blod-hjerne-barriere-gruppa ved King’s College i London til å virke som en uformell ordstyrer. ”Jeg går fra dette møtet mer overbevist enn noen gang om at det finnes en RF-virkning,” sa han under den avsluttende økten. Begley trakk frem Leszczynskis funn som spesielt overbevisende. ”Dariusz sine resultater var slående,” sa han, “de viser veldig, veldig klare biologiske virkninger.” 

Likevel ville ikke Begley trekke noen forhastede konklusjoner. Han ville vite mer. ”Vi har disse observasjonene,” sa han. “Men hvor viktige er de? Er de betydelige eller ubetydelige?” 

Salford var helt enig: Mer arbeid måtte gjøres. ”Vi må finne det ut,” sa han. ”Jeg ville vært veldig, veldig glad hvis det viser seg at [det vi ser] ikke utgjør noen forskjell for den menneskelige hjernen.” Men, insisterte han: “Vi bør finne ut om det er farlig.” Han var spesielt bekymret for barn som bruker mobiltelefoner. 

Leszczynski følte det på samme måte. Eventuelle “endelige konklusjoner” er det fortsatt for tidlig for, sa han. Han mente også det var viktig med flere studier for å avklare saken. 

Penger strømmer til Bordeaux 
Etter Reisenburg, trappet Leszczynski, Persson og Salford ned forskningen på BHB. De hadde alle gått tom for penger. 

Når det gjelder Aubineau, trakk han seg vekk og så seg aldri tilbake. “Jeg er lei av å jobbe på dette feltet; det er mer politikk enn vitenskap,” fortalte Aubineau meg like før han reiste hjem. ”Jeg skal trekke meg tilbake og seile i Tyrkia.” Han ser ut til å ha gjort akkurat det. Aubineau publiserte aldri den vitenskapelige artikkelen han hadde sendt inn til The Lancet. Han forsvant ut av syne og jeg hørte aldri fra ham igjen. 

Det var én klar vinner. Etter workshopen ble Veyrets Bordeaux-laboratorium oversvømmet av penger til BHB-forskning. Innen få måneder tildelte Tysklands BfS [det tyske strålevernet] et treårig stipend på €300 000 (~$350 000) til Isabelle Lagroye, et seniormedlem av forskningsgruppen hans, for å gjenta det vitenskapelige arbeidet til Salford-Persson. France Telecom og Bouygues Telecom betalte laboratoriet for å gjøre lignende eksperimenter. 

I løpet av samme periode ga to ledende mobiltelefonhandelsgrupper – Mobile Manufacturers Forum (MMF) og GSM Association (GSMA) – Veyrets forskergruppe penger til andre studier på mikrobølger og helse. 

På slutten av hvert prosjekt kom Bordeaux-gruppen til den samme grunnleggende konklusjonen: De så ingen andre skadevirkninger enn de som var forårsaket av overoppheting. Deres foretrukne tidsskrift var Radiation Research, som har en lang historie med å publisere negative resultater på ikke-termiske virkninger. (John Moulder, en hovedansvarlig ved Radiation Research, hadde en sidejobb som konsulent for telekom-industrien.)  

“Funnene fra studien vår bekreftet ikke de tidligere resultatene til Salford et al.,” rapporterte Lagroye og Veyret i en artikkel fra 2009 om arbeidet de hadde gjort for MMF og GSMA [organisasjoner for telekombransjen]. Deres endelige rapport for BfS, innlevert to år tidligere, kom til samme konklusjon: “Resultatene til Salford et al. støttes ikke.”

Merkelig nok tok det Bordeaux-gruppen ti år å publisere resultatene av BfS-prosjektet deres. De dukket endelig opp i Scientific Reports i 2017. Det var veldig lite, om noe i det hele tatt, som var nytt i den artikkelen eller som ikke allerede hadde stått i Lagroyes BfS-rapport fra 2007. Under “forfatternes takk” takket de Monika Asmuss, som var deres BfS-prosjektleder. På den tiden var Asmuss medlem av ICNIRP. 

Gjennom årene hadde Asmuss også hatt befatning med rundt et dusin BfS-forskningsstipender til Alexander Lerchl, en tysk professor som har viet mye av sin karriere til å latterliggjøre helseeffekter fra mikrobølger og angripe dem som var uenige med ham. 

Det amerikanske luftforsvaret ser ingen lekkasje 
USAF-gruppen [U.S. Air Force] ² ved luftforsvars-basen i Brooks kjørte også BHB-eksperimenter. Patrick Mason, som hadde ansvaret, hadde utpekt et samarbeidsprosjekt mellom flere forskningssentre. Men da de publiserte i 2009, var de eneste forfatterne fra Brooks. Ingen ble overrasket over at de heller ikke så noen mikrobølgeindusert lekkasje. ”Ved å bruke en veldig lik eksperimentell tilnærming har vi ikke vært i stand til å bekrefte [resultatene]” til Salford og hans kolleger, skrev de. 

USAF-artikkelen ble også publisert i Radiation Research. Den hadde fått godkjent fagfellevurdering med en utrolig hastighet – på mindre enn seks uker. Begge Bordeaux BHB-papirene hadde brukt mer enn sju måneder på å bli akseptert. 

ICNIRP: “Ingen bevis for noen virkning” 
For 18 måneder siden, i mai 2020, publiserte ICNIRP sine oppdaterte retningslinjer for eksponering for mikrobølgestråling. Dette var den første revisjonen på mer enn 20 år, og den inkluderer en ni-siders vurdering av helselitteraturen. ICNIRPs eksponeringsgrenser tar kun høyde for termisk risiko [risiko for oppvarmingsskader], ettersom kommisjonen aldri har anerkjent ikke-termiske virkninger. Bare fem linjer med tekst er viet til BHB:  

“Det har også vært rapporter om radiofrekvente EMF [elektromagnetiske felt] som induserer lekkasje av albumin gjennom blod-hjerne-barrieren hos rotter, men på grunn av metodologiske begrensninger ved studiene og mislykkede forsøk på å få til en uavhengig bekreftelse av resultatene, er det fortsatt ingen bevis for en slik virkning.”

Det er én referanse til arbeidet til Salford-gruppen, men ingen til noen av de “mislykkede forsøkene”. 

Veyret forlot ICNIRP i 2012 etter en 12-års periode, som er det maksimalt tillatte. Lagroye, som ble utnevnt til vitenskapelig ekspert i ICNIRP i 2009, er fortsatt aktiv i kommisjonen. Den desidert største sponsoren til ICNIRP er BfS [det tyske strålevernet]. 

Alt har skjedd før 
Salford og Persson var ikke de første som viste at mikrobølger kunne endre gjennomtrengeligheten til BHB. De var i den andre bølgen. 3 Den første ble ledet av Allan Frey – den samme Allan Frey som har vært i nyhetene i nyere historier om Havana-syndromet. I den sammenhengen refererer ”Frey-effekten” til hans oppdagelse av at det er mulig å “høre” pulserte mikrobølger. 

Den andre Frey-effekten er mikrobølgeindusert BHB-lekkasje, som først ble rapportert i Annals of the New York Academy of Sciences i 1975. “Det ser ut til at elektromagnetisk energi i RF-spekteret påvirker hjernens permeabilitet og funksjon,” skrev Frey den gang. 

Freys motivasjon var omtrent som Salfords. ”En del av min tankegang var å bruke [EMF] til å åpne BHB for å behandle hjernesvulster med medisiner som metotreksat [en cellegift, o.a.],” fortalte han meg nylig via e-post. 

Arbeidet med Frey-effekten på BHB ble i stillhet undertrykt av Det amerikanske luftforsvaret og Marinen. Nicholas Steneck presenterer en fullstendig beretning om denne dekkoperasjonen i sin bok fra 1984, The Microwave Debate . 4 På den tiden var Steneck professor i historie ved Universitetet i Michigan (han er nå emeritus). 

Frey var som alltid uavhengig, og fortsatte med arbeidet sitt og utvidet det til også å omfatte øyets blod-glasslegeme-barriere, som er en mindre ekvivalent til BHB. På en konferanse i Washington, DC, i 1981, hørte jeg Frey beskrive hvordan pulsert mikrobølgestråling kunne forårsake lekkasje også der. Dette, i likhet med Aubineaus [funn av] hodepine, er en ytterligere indikasjon på den generelle påstanden om at mikrobølger kan få membraner til å lekke. 

Den amerikanske marinen prøvde å hindre Frey i å publisere arbeidet sitt om øye-blodbarrieren. (Også dette er i Stenecks bok.) Freys forskningsartikkel ble publisert i 1984 i Journal of Bioelectricity, som hadde blitt grunnlagt av Andrew Marino noen år tidligere, for å tjene som et alternativ til Bioelectromagnetics, som da var kontrollert av marinen. 

Frey avsluttet sin artikkel om øyebarrieren med å påpeke at det kan være andre lignende membraner som også er følsomme. ”Det bør også tas hensyn til at det er andre blodbarrierer i kroppen som er av betydning; en av disse er morkakebarrieren, og den fortjener oppmerksomhet,” skrev han. 

Som oppsummering av Freys BHB-historie, fordømte Steneck [den tidligere nevnte forfatteren av boka, The Microwave Debate] hvordan det vitenskapelige samfunnet tillot “sosialt, økonomisk og politisk press” å undergrave troverdigheten til vitenskapelig forskning. 

____________________ 

Mens jeg forberedte denne artikkelen, spurte jeg Leszczynski, som nå er delvis pensjonert, om å oppsummere hva som hadde skjedd med ham og de andre under den andre bølgen. ”Forskning på blod-hjerne-barrieren ble avsluttet for tidlig,” svarte han. ”Det er absolutt vitenskap som ble “parkert”.” 

Salford og Persson vil sikkert være enige. 

Louis Slesin grunnla industri- og myndighetsuavhengige Microwave News i New York i 1981 og har siden den gang rapportert om helse- og miljøpåvirkninger av elektromagnetiske felt (EMF) og andre typer ikke-ioniserende stråling, med særlig vekt på mobiltelefoner og kraftledninger. Han beskriver seg selv som en «tolk» – en “oversetter” av dypt komplekse (og politisk betente) vitenskapelige problemstillinger, til hjelp for journalister og andre interesserte.

______________________ 

1. Aubineau ga en kopi av manuskriptet sitt til Leszczynski, som gjorde det tilgjengelig for Microwave News. 

2. James Merritt fra Brooks luftforsvarsbase, en av Freys antagonister på slutten av 1970-tallet, var medforfatter av Masons mislykkede gjentakelse av Salford-forsøkene rundt 30 år senere. Merritt døde i 2019. 

3. I løpet av årene har andre studert mikrobølge-BHB-interaksjoner. Senest har Bahriye Sirav og Nesrin Seyhan fra Gazis Senter for beskyttelse mot ikke-ioniserende stråling i Ankara, Tyrkia, også rapportert om skadevirkninger. Se deres artikler fra 2009 og 2011 i Electromagnetic Biology and Medicine, samt en artikkel i Journal of Neuroanatomy i 2016. (Senteret er ved Universitetet i Gazi; Seyhan er nå pensjonert.) Disse og andre BHB-artikler, publisert mellom 2007 og 2017, er oppsummert av Henry Lai i en litteraturgjennomgang av nevrologiske effekter fra RF-stråling (CRC Press, 2018). En kinesisk studie fra 2015, publisert i Brain Research, støtter både funnene av mikrobølgeindusert BHB-lekkasje og Leszczynskis mekanistiske funn. 

4. N. Steneck, The Microwave Debate , MIT Press, 1984, kapittel 7, s.169-176. 

Hold kontakten
Støtt oss

Alle bidrag mottas med takk. Kontooverføring:

Bankkontonr: 9497.06.18311
Vipps: 730465

Siste nytt